Jeg dro tidlig lørdag morgen(01.08) og kom tilbake mandag kveld. Så egentlig er det bare 1 dag jeg virkelig har vært borte. Det er mye reise som skal til for å komme seg frem og tilbake mellom Oslo og Jotunheimen. Kl10.40 fra bussterminalen, overgang i Lom 16.58, og til slutt havnet jeg på Turtagrø 18.10.
Og det er dyrt. Så jeg var lenge usikker på om jeg skulle dra.
Det første jeg gjorde var å gå over hva jeg ønsket meg for de neste dagene, for jeg viste at jeg måtte raskt tilbake til "sivilisasjonen". Så etter noen minutter på Turtagrø hotell, labbet jeg oppover lia. Jeg hadde lyst til å komme meg lengst mulig, slik at jeg kunne komme meg til Fannaråkhytta, DNT's høyestliggende hytte på 2068m over havet, neste morgen.
Jeg kom meg ca 1300m opp skrenten som leder til Fannaråki, et stykke ovenfor Ekrehytta, på en plett like ved stien. Jeg stoppet opp klokken halv 10, siden jeg regnet med at det ville bli mørkt rundt klokken 10. Det ble middag over primusen og jeg fikk meg en grei natt søvn, og våknet ganske tidlig. Såpass tidlig at jeg kom meg avgårde rundt halv 7. Det var en tung motbør, men til slutt var jeg oppe, ca kl9, og jeg var der til kl12. Kulda slo inn ved ca 1950 m, og dessverre så var det mye tåke da jeg kom, så jeg fikk aldri sett den fantastiske utsikten som alle hadde snakket om. Men jeg hadde det fint for det. Jeg fikk endelig gått på do, så ikke bare var jeg nærme himmelen, men det var også himmelsk, for et øyeblikk. Og jeg satt og koste meg på hytta med kaffe og te, mens jeg leste Viktor Frankl sin "Man's search for meaning", og Zappfe's "Barske Glæder". Det må legges til at det var en gjeng med hyggelige ungdommer som betjente hytta, med godt humør og musikk fra kjøkkenet.
Jeg var usikker på hvilken retning jeg skulle ta videre. Jeg hadde en idé om å gå langs fannaråk-isbreen, men når jeg kom meg ned dit så brukte jeg den neste halvtimen til å tenke meg hardt om. Om sommeren er det lite bre, men mye "sølepytter", vann og snøpartier. Planen om å gå langs snøkanten var derfor ikke noe liv laga. For å komme meg over måtte jeg komme meg i høyden, forsere et par snøområder og et par bekker?. Disse kunne likesågodt være hule og bratte snøskavler og elver. Derfor, istedenfor å komme meg til Sognfjellhytta på 3timer?, så tok jeg den "sikre" omveien, på rundt 8 timer.
Dette gjorde at jeg måtte sette meg noen hårete mål. Utgangspunktet var at jeg ønsket å komme meg til Sognfjellshytta denne søndagen. Med bussturen derifra klokken 10.40 dagen derpå, så ønsket jeg å kunne slappe av vel fremme, kanskje med en øl i hånden. Sove lenge og deretter slafe resten av dagen på de to bussene.
Jeg kom meg til Storebrui, der det skulle være 5 timer å gå. Etter å holde føttene under det kalde, fossende vannet fra elven i 15 minutter, labbet jeg videre. Dessverre så var formen nedadgående, det ble en viljestyrke å sette en fot foran den andre. Og det begynte rundt 2 og en halv time inn å regne. Våt, sliten og euforisk vrangvridd, stabbet jeg oppover lia for å nå mitt illusoriske nye mål, et veiskille litt over halvveis på kartet. Jeg klarte det, men bare det.
Der og da måtte jeg bare slenge meg ned ved veiskiltet, med liggeunderlaget under meg og feltduken lagt over meg ,mens regnet slamret på oversiden.
Etter vel 10 minutter forsto jeg at jeg ikke kunne være der lenger. Om jeg gjorde ville det kunne bli farlig. Jeg var utslitt, våt, kald og ristet bokstavelig av frysetoktene. Jeg hadde også påbegynnende kramper, .. over det hele.
Jeg fikk dratt meg opp og begynte å gå langs stien på utkikk etter et sted for teltet. Heldigvis trengte jeg ikke mer enn bare noen meter før jeg i all hast satte opp et minstemål av hva som kan kalles et telt. Med krokete fingre fikk jeg slengt sekk og meg selv inn i teltet.
For at det ikke skulle gå ille, måtte jeg bryte en gyllen regel. Ikke bruk primus i teltet. Det var full guffe. Kontrollert i den grad at jeg ikke lot det bli for varmt over flammen. Når det ble varmt nok, var det å slå den av, ta av meg det våte og legge meg i soveposen.
Jeg kom meg igjennom natten med noen turer ut i regnet for å fikse teltet og andre kroppslige nødvendigheter. Dagen derpå, halv 5 om morgenen, slo jeg sammen teltet, etter å ha fått i meg noe næring. Grunnen til at jeg begynte så tidlig var at jeg ikke var sikker på hvor langt jeg hadde igjen. Og jeg hadde ingen lyst til å miste den bussen.
Det bar oppover og med det sank temperaturen. Det som før nå var lett regn, kom ned som sludd. Og hva jeg også hadde fryktet, at elvene ville ha steget, viste seg å stemme. Hell i uhell, da at jeg hadde måtte bruke plastikkposer over føttene for å ikke igjen fryse av våte sko. Så den ene gangen jeg virkelig måtte dyppe meg, så tok de av for det verste.
Heldigvis var det riktig at det "bare" var 5 timer til hytta, så jeg hadde allerede unnagjort 3 av dem. Jeg kom meg frem i god tid.
Så god at jeg tok meg tid til en bufféfrokost og en god bok.
Bussen hjem gikk uten hendelser. Bortsett fra en åpenbar frykt for koronasmitte. Som om det hadde vært noen på bussen som hadde, ville spredd seg som ild i tørt gress.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar