Sykkelferie tirsdag 23

Når jeg våknet opp kl8, viste jeg lite at dette kom til å bli en lang, og begivenhetsfull, dag. Det eneste jeg bekjente meg ved var at det var for varmt å sove, og at 3-4 timer, er altfor lite av det.

Så jeg sjanglet som en fyllik på den folketomme stranda..

Men de neste par timene, forandret bildet seg. Langveisfarende kom frem med brettene sine, og prøvde seg på bølger som så langt større ut enn for noen timer siden, og jeg nøt det hele med en fundert frokost.

Et skår i gleden var at både jeg og Henrik har problemer med å ta bilde. Henrik har begrenset minne igjen på sitt, mens min minnebrikke ser ut til å være kaputt.
(Minnekortet startet å fungere igjen etter noen dager..)

Jeg la meg igjen, og slumra til 12. Da var det liv på stranda. Surfekurs.

Jeg fikk mannet meg opp til å spørre instruktøren om hvor jeg kunne få lånt brett og våtdrakt.

Deretter bar det til Unstad Camping ved inngangen til "byen", en liten husklynge, før en ankom stranda.
Denne igjen var omsluttet av høye fjell, som kunne gi kastevinder sterke nok til å løfte hustak under riktige forhold.
Stedet yrte av en surfeentusiastisk, og avslappet vennlig, håndfull individer. Fra alle verdenshjørner, hawaii, australia og lignende. Jeg fikk på meg en våtdrakt, av en rastaflettende nordmann, og syklet til stranda. Henrik hadde ikke lyst til å betale 795 kroner, og det forstår jeg, det er dyrt. Men det var verdt det.

Etter 3 timer orket jeg ikke mer, jeg var utslitt. Jeg hadde ikke klart å stå oppreist mer enn et mikrosekund, men nok var nok. Dette lovte jeg meg selv å gjøre igjen en dag.

Ble kjent med flere. Blant annet en tysker, som også syklet, Ronald. Men også med en bodøværing,med sin sør-amerikanske kjæreste, som jeg møtte første gang når jeg rekonoserte natterstid. Jeg traff på dem hele 5-6 ganger.

Henrik og jeg slafet på campingen. Betalte, dusjet, drikte kaffe, pratet, ladet mobiler. Vi fikk også bestilt togbilletter tilbake, mandag kl 12, fra Bodø. Vi mente at med 6 dager burde vi klare det.

Rundt kl18 var vi igjen på vei.

Verdens største vikinghus var like ved, når vi kom til E10, så vi dro dit. Og deretter på en kro nedenfor for å spise burger.
  Henrik mente at han nå hadde rett til å bestemme en utflukt, og jeg måtte være enig i det. Men i ettertid så skulle jeg nok satt foten ned.
På kartet ser alt så enkelt ut. "2 cm, ja, er det da ikke bare 2km.." Nei.
Vi fikk for oss å gå en stiplet linje, en sti av et slag, over fjellet. Ved Blåtind. Vi fikk mikset tilbakemeldinger på dette alternativet, men gikk på ved godt mot. Det var et helvete. 2km var heller noe slikt som 1mil. Og det i kratt og berg som var ment til geiter, og utallige bekker som måtte krysses.

Vi startet kl halv 10-10, og var oppe på hovedplatået, med sine våtmarker og håndstore mygg, rundt halv 1-1. Vi var fremme ved veien, Rolfsfjord, kl 4. Egentlig en bragd ala klatre Mount Everest, med krykker.

Syklene og vogn var nogenlunde i orden, så vi kom oss noen hundre meter bortover før vi campet på en gressflekk mot fjorden. Endelig rundt klokka 5, kunne jeg legge meg i hengekøya og sovepose.